Fiskerinæringen i Norge

Fiskeri har alltid vært en av de viktigste næringene i Norge. Undersøkelser av gamle boplasser viser at det allerede fra Steinalderen ble drevet fiske her, både i sjøer, elver og innsjøer. Fiske ble raskt en livsnødvendig ressurs for befolkningen langs Norskekysten, og i løpet av 1000-tallet begynte man å omsette fisk som handelsvare innad i Norge. Rundt hundre år senere startet eksporten av tørket fisk til England, og fiskeri ble etter hvert til den viktigste eksportnæringen for Norge.

adult-1867702_960_720På denne tiden foregikk fisket naturlig nok ved bosetningene langs kysten. Av praktiske årsaker var det kort vei fra fiskeværene og ut til fiskefeltene, og tilbake på land ble fisken bearbeidet og fraktet videre til store byer enten i Norge eller i resten av Europa. Utover på 1300-tallet overtok hanseatene i Bergen kontrollen over tørrfiskhandelen. Fisken ble omsatt innenlands gjennom jektefarten langs Norgeskysten, eller eksportert til handelsbyene i Tyskland for videre omsetning. Handelen var på denne tiden i stor grad basert på varebytte, og fiskerne var avhengig av kjøpmenn for å omsette fangsten sin. De enkelte fiskerne leverte fangsten sin til en kjøpmann i bytte mot varene han selv hadde behov for. Norsk tørrfisk ble byttet mot importert brødmel, og store handelssentre vokste frem over hele landet.

Omsetningen og eksporten av norsk fisk fortsatte på dette viset frem til første del av 1800-tallet. Inflasjonen som følge av krigsutbruddet i Europa førte til at fiskerne i mindre grad var økonomisk avhengige av kjøpmennene. Det oppstod lokale fiskehandlere langs hele norskekysten, og disse fungerte som et mellomledd mellom de ulike fiskerne og kjøpmennene. Samtidig ble fiskernes posisjon styrket ved at fangstrettigheter ble inndelt til ulike fiskevær.

Mot slutten av 1800-tallet gikk eksportverdien på fisk ned samtidig som utbyttet økte, og næringen kom i en konjunkturkrise. Utbyttet av fisket var lavt for den enkelte, noe som i stor grad bidro til å fremprovosere en teknologisk endring. Denne utviklingen skjedde gradvis ved å innføre nye fangstmetoder og motoriserte båter. Moderniseringen gikk raskt, og på begynnelsen av 1900-tallet hadde mer enn halvparten av de som deltok i lofotfiske motoriserte båter. Deretter fulgte mellomkrigstiden med økonomisk krise, også i fiskerinæringen. Manglende forhandlingsstyrke gav økt økonomisk belastning, og fiskerne begynte etter hvert å organisere seg. Norges Fiskarlag ble stiftet i 1926, og sildeloven fra 1929 gav enerett til omsetning. I 1938 kom en statlig lov om garanterte minstepriser på fisk, og det ble stiftet mange salgsorganisasjoner langs hele norskekysten.

I etterkrigsårene var det stor etterspørsel etter fisk på markedet, og Norge opprettet et eget fiskeridepartement. Staten fastsatte både eksportpriser og makspriser på råfisk. Markedsprisen var gjerne høyere en maksprisene, og det overskytende ble plassert i fond. Etter hvert endret imidlertid markedet seg, og kostnadene ble høyere enn inntektene. Staten gav tilskudd til næringen slik at inntekten kunne opprettholdes, og fondene ble etter hvert tømt. I 1964 ble det underskrevet en hovedavtale mellom Norges Fiskarlag og staten, der staten forpliktet seg til å opprettholde lønnsomheten av næringen ved å gi årlig støtte. De neste årene så man likevel en sterk nedgang i antall fiskere, og i løpet av 15 år hadde antallet hel- og deltidsfiskere nesten blitt halvert. Ved starten av 2000-tallet var antallet redusert til omtrent en tredjedel.

Modernisering og sentralisering gjør imidlertid at fiskeri selv den dag i dag er en av de viktigste eksportnæringene i Norge, på tross av redusert sysselsetting. Flytransport gjør at fersk fisk kan nå utenlandske markeder på rekordtid, og teknologiske nyvinningen gjør det mer effektivt og mer lønnsomt enn noensinne å drive fiskeri. Spesielt oppdrettsnæringen har vokst raskt de siste årene. Fersk oppdrettslaks er det største eksportproduktet, men også ørret, torsk og blåskjell selges i store kvanta. I dag eksporteres omtrent 95 prosent av all norsk sjømat til mer enn 150 land i hele verden.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *